Det offentlige rommet i spill!

Generert av Midjourney. v6: "Two groups of characters surrounding a speaker in focus in a intense animated democratic debate inside World of Warcraft, public sphere, Habermas --ar 5:4"

I sin kronikk om dokumentarfilmen "Ibelin" kommenterer Joachim Lund på skyggesidene ved det digitale felleskapet portrettert i filmen. "Ibelin" er en film om Mats Steen og hans digitale alter-ego som lever sitt liv i spillverdenen til "World of Warcraft". Der inne forhandler spillerne frem sine egne normer og adferder gjennom eksperimentering og dialog. Kanskje ikke så ulikt demokratiet i den analoge verden - støttet opp av det offentlige rommet slik Habermann ville beskrevet.

Men det er kanskje noen vesentlige forskjeller, som gjør den digitale verden litt mindre konstruktiv når det gjelder et velfungerende demokrati. Lund snakker i sin kronikk ikke så mye om demokratiet eksplisitt, men mer om andre skyggesider. Han snakker om jenter som blir mobbet og trakkasert ut fra spillet, spillere som blir avhengige og negative helsekonsekvenser for de mest ihugga deltagerne. Han poengterer likevel at for mange er spill fortsatt lystbetont og en fantastisk mulighet. Spesielt for slike som Mats Steen som fikk muligheten til å leve ut et liv den fysiske verden ikke tillate han.

Poenget mitt, i denne sammenhengen, er at desto flere muligheter som åpnes opp av teknologi, jo mer må vi også være bevisste skyggesidene. Mulighetene er store for at offentlige rom oppstår i den digitale verden. I den analoge verden tvinges vi til å konfrontere og forholde oss til en større variasjon av ideer, adferder og meninger. En eksponering som gjør oss mer tolerante, kanskje nysgjerrige, og i stand til å forhandle en felles løsning.

Men i den digitale verden blir det meste sortert og filtrert. ("Det ligger mye makt i evnen til å sortere", skriver Kalnes og Pettersen, 2019) Algoritmene som våre digitale liv bygger på er designet med mål om å maksimere vårt engasjement ved å tilpasse innholdet for oss, resultatet blir i praksis uttallige ekkokamre, en innsnevret digital eksistens – hvor andre perspektiver sjelden trenger gjennom.

"Ibelin" var en fantastisk film. Og det var inspirerende og hjertevarmende å se det rike, mangfoldige og meningsbærende felleskapet Mats både fikk oppleve og bidro stort til. Og på overflaten, og for individet, er det kanskje kun dette som betyr noe. Men hva skjer når flere og flere av oss uvitende lever livene våre gjennom spill? Hva skiller spill fra alt annet vi gjør digitalt? Hva skjer når KI og "spatial computing" gjør sitt inntog i livene våre, og vi fortsatt opplever våre egne arenaer som fornuftige offentlige rom – ignorante til det faktum at vi alle lever i hver vår boble og mister evnene til å møtes i meninger i den analoge verden.

Generert av Midjourney v6: "A group of characters surrounding a speaker in focus in a intense animated democratic debate inside World of Warcraft, public sphere, soapbox --ar 5:4"

Generert av Modjourney v6: "Two groups of characters surrounding a speaker in focus in a intense animated democratic debate inside World of Warcraft, public sphere, Habermas --ar 5:4"

---

Bak kulissene. En refleksjon på prosessen for bildegenereringen.

Jeg brukte Midjourney til å generere bildene til dette blogginnlegget. Her er et overblikk av iterasjonene/forsøkene jeg justerte på til jeg ble fornøyd.

Første forsøk: “a democratic debate inside World of Warcraft”Denne følte jeg ble totalt bom på det jeg forsøkte å få til, som var en debattsituasjon som kunne assosiere til demokrati og det offentlige rom, hovedfeilen her opplevde jeg at det ikke var særlig mange individer i disse bildene, så da justerte jeg promptet deretter.

Andre forsøk: “A group of characters in a intense animated democratic debate inside World of Warcraft“Disse fungerer noe bedre, spesielt de to nederste kanskje, men litt mye krig og mørke her. Herfra forsøkte jeg meg bare med ulike nøkkelord i tillegg før jeg endte opp med bildene gjengitt i blogginnlegget ovenfor.

KI muliggjør mye og i denne sammenhengen har det akselrert innholdsproduksjonen. Disse illustrasjonene minner om 3d-genererte bilder som før ville krevd tilgang til både verktøy og 3d-objekter som ville tatt timesvis å lage. Nå kan jeg leke meg gjennom ulike prompter/ «gjetninger» i løpet av 5 minutter for å finne noe tilsvarende, og kanskje ofte bedre.

Men hvilken påvirkning vil dette ha på oss og de meningsbærende elementene som binder oss sammen? Hva skjer når engasjement trumfer autensitet – og vi ikke lengre kan stole på det vi ser?

Referanseliste:

1. Calhoun, C. (2017). Facets of the Public Sphere: Dewey, Arendt, Habermas.

2. Kalsnes, B., & Pettersen, L. (2019). Algoritmer, analysedata og automatisering i det digitale medielandskapet - en avkledningsmanøver.

3. Lund, J. (2024). "«Ibelin» er en rørende dokumentar. Men hold an." Aftenposten.

4. Midjourney v6. (17.03.24). Midjourney. [Illustrasjonsverktøy].