Luftspeilet av deg selv.

Digitalisering har demokratisert mye kunnskap og verktøy som før var forbeholdt de få. Noen av disse verktøyene som i dag er blitt allemannseie er de som muliggjør manipulasjon av bildemateriell. Hva som er manipulasjon å regne kan nok diskuteres. Selve fremkallingen av analoge bilder på mørkerom var og er i seg selv noe som involverer valg om hvordan sluttresultatet skal se ut. Profesjonelle fotografer i dag, som bruker digitale kameraer, tar ofte bilder med flat fargeprofil for å få mer handlingsrom for å forme farger, lys og kontraster i etterkant.

Jeg merker selv at veien er kort for å gjøre mindre justeringer. For eksempel den irriterende sekken jeg glemte - Den som ligger i bakgrunnen, jaja, jeg fjerner den så bildet blir renere å se på. - Men jeg har jo ikke vanligvis så mørke ringer under øynene? Jaja, da lyser vi de opp litt. Merkelig, jeg har ikke så mye mage som bildet tilsier, jeg retter det opp for å være mer representativ av hvordan ting «egentlig er» (jeg skulle ønske det var).

Generert med Midjourney v5: Beautiful face, Emotional storytelling, cinematic, david fincher, narcisissm, mirage, selfie, mirror image, meeting, versus, smartphone, social media, illustration --ar 5:4

"Folk kan nå lettere enn noen gang konstruere et fotografi av seg selv snarere ennå ta et fotografi som reflekterer hvordan de ser ut." (Sivertsen 2020)

Erling Sivertsen omtaler, i sin artikkel (Sivertsen, 2020), Kardashianeringen som en form for digital kosmetikk, benyttet blant annet for å få større synlighet, flere likes og øke sin sosiale kapital. For mange har disse verktøyene, og plattformene de oftest benyttes på, vist seg å være en døråpner til et hav av muligheter og jobben «Influenser» er vokst frem som en direkte konsekvens.

Men hva er prisen man betaler for å bruke disse verktøyene? Hva koster det oss å kaste sitt lodd inn i kappløpet om oppmerksomhet og sosial kapital?

I boken «Selfie – How the west became self-obsessed» (2017) skriver Will Storr om den økende andelen av mennesker som oppfyller kriteriene for narsissistisk personlighetsforstyrrelse. En av argumentene slik jeg oppfattet det, gikk ut på at narsissistisk personlighetsforstyrrelse har rot i en ubalanse mellom oppfattelsen av seg selv og omgivelsenes oppfattelse av vedkommende. En dissonans der man opplever seg selv som en annen enn den verden ser.

Jeg tror at når vi konstruerer våre digitale representasjoner, på måten vi har snakket om her; ved å redigere og pynte på – så gjør vi oss selv en bjørnetjeneste. Det ville ikke overrasket meg om økningen av mentale lidelser har sammenheng med vår motvillighet til å akseptere og omfavne vårt faktiske selv, på bekostning av disse digitale avatarene vi gjerne skulle vært. Jeg tror det er en uro og motvilligheten til å møte virkeligheten på bekostning  av denne fantasiverdenen som andre tilsynelatende evner å leve i.

Sosiale medier pleier på denne måten en sammenligningskultur der alle taper. Vi sammenligner oss med andres retusjerte selfier, filtrerte høydepunkter som representative bilder av deres liv, uten at vi har muligheten til å se helheten av livene deres; alt som er sensurert, alle vanskene og de negative tingene som ikke blir delt (fordi de ikke er verdt å dele).

Det krever derfor mer av oss som brukere i dag om vi skal kunne benytte oss av disse verktøyenes muligheter, uten å måtte betale de skjulte kostnadene vi har snakket om her.

Litteraturliste:

Sivertsen, E. (2020). Kardashianering av fotografier i sosiale medier. I Digital Samhandling. Fjordantologien 2020 (pp. 41-62). Universitetsforlaget. DOI: 10.18261/9788215037394-2020-03.

Storr, W. (2017). Selfie: How We Became So Self-Obsessed and What It's Doing to Us. Overlook Press.